Maria har vært så snill å skrive gjesteinnlegg på bloggen vår i dag:
Det er lett å glemme at man faktisk har hovedrollen i sitt eget liv.
Mennesket er født alene, og vi dør alene. Og ingen andre kan desverre leve livet vårt for oss, og vi kan heller ikke leve livet vårt for noen andre.
Dette kan være lett å glemme når ting blir vanskelig, og livet er jo ofte vanskelig. Dårlig samvittighet er en følelse jeg tror mange har hver eneste dag. Det er alltid noe man skulle gjort, enten trening eller lesing. Alltid noen man skulle ringt, om det er besteforeldre eller en venn. Eller kanskje kjenner du på at du skulle sagt unnskyld til noen? Men hvem er det egentlig vi gjør dette for? Som oftest for birollene i filmen, og altfor sjelden for deg selv.
Livet er jo på mange måter en film, den begynner og tar slutt. Jeg tror vi ofte kan føle på at vi har et manus vi må forholde oss til, ulike regissører som kommer inn og ut for å bestemme, manusforfattere som plutselig skriver om hele handlingen, og de evige birolle-skuespillerne som man må forholde seg til.
Og det er da det er lett å glemme at vi selv faktisk både har hovedrollen, og er manusforfatter. Så til alle dere der ute som kan kjenne seg igjen, til alle dere som sitter og kjenner på dårlig samvittighet: ta styring over filmen!
Til syvende og sist har du ingen andre å svare til enn deg selv! Så kjenn etter, hvem er det egentlig som tjener på at du har dårlig samvittighet? I hvertfall ikke du. Stopp opp litt og se på manuset, går handlingen i riktig retning? Hvem må ut av filmen for at du (hovedrolle og helt) skal nå målet om en lykkelig slutt?
Det er så mange som så gjerne vil ha oss nær, men tilslutt vil de ikke bare være med i filmen din, men også ta over og regissere. Vi vet alle når dette skjer, og det er da det kan væe vanskelig å tenke på seg selv som hovedrolle. For vi har ngen andre å leve for enn oss selv, og har ikke du det godt i livet, ja hva skjer med filmen da?
Vi vil tilslutt dø. Vi vet ikke mye, vi vet ikke hvem som vil elske eller hate oss, men akkurat at livet tar slutt, det vet vi. Og det ville vært synd å kjenne på at man egentlig ikke var hovedrollen i sin egen film, men lot noen andre være det, før det er for sent. Og når birollene vil gi deg dålig samvittighet, så husker du på at det er DIN film, og ingen andre bestemmer hvordan den skal være.
Men husk også: Livet er for kort til at vi kun kan leve etter våre egne erfaringer, ta imot råd, men rensk ut det du kjenner ikke passer for deg.
